Kraftutveksling har vært viktig lenge
Norge har hatt overføringsforbindelser til utlandet siden 1960-tallet, da den første forbindelsen til Sverige ble bygget. I dag går det ledninger til Sverige fra Østlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. I Nord-Norge er det også en forbindelse til Finland. Sverige og Finland er også knyttet sammen, og har egne forbindelser til andre land.
Fra Sør-Norge er det bygget undersjøiske forbindelser til Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia. Disse forbindelsene eier og drifter Statnett sammen med partneren i landet forbindelsen går til. På 1970-tallet ble det også bygget en ledning mellom Kirkenes og Boris Gleb kraftverk i Russland. I dag er det ingen aktivitet på denne ledningen. Totalt har Norge 17 ledninger eller undersjøiske forbindelser til andre land.
Gjensidig nytte
Med stadig større andel uregulerbar fornybar kraftproduksjon i både Norden og resten av Europa, øker nytten av kraftutveksling. Mellomlandsforbindelsene bidrar til verdiskaping ved å øke verdien på norsk vannkraft gjennom eksport. Norske kraftprodusenter er i all hovedsak offentlig eid, og overskuddet kommer derfor tilbake til norske kommuner og staten.
Forbindelsene gir samtidig mulighet til import i situasjoner der det er mye kraftproduksjon i nabolandene våre. Slik bidrar de til perioder med lavere kraftpris og at norske vannkraftprodusenter kan spare på vannet i magasinene sine til senere.
Muligheten for import fra andre land er i tillegg viktig for å sikre strømforsyningen til norske forbrukere i år med lite nedbør. Mellomlandsforbindelsene legger også til rette for økt produksjon av fornybar energi og bidrar dermed til å nå klimamål både i Norge og i land forbindelsene går til.
Inntekter fra krafthandel
Kraftproduksjon og –forbruk handles i det budområdet (prisområdet) produksjonen eller forbruket skjer. Det vil si at norske kraftprodusenter selger kraften i sitt respektive budområde til den prisen som gjelder der. Overskuddet eller underskuddet utjevnes gjennom utveksling med tilknyttede budområder etter hvor kraften er billigst.
Prisdifferansen mellom områdene utgjør såkalte flaskehalsinntekter. Disse inntektene deles mellom Statnett og eieren av forbindelsen i landet den går til. Flaskehalsinntektene går til å dekke utgifter som ellers ville blitt dekket inn gjennom Statnetts tariffer. På den måten bidrar disse inntektene til å holde Statnetts andel av nettleien nede.
Les mer om flaskehalsinntektene og om årets tariff.