EUs ambisiøse mål

I fornybardirektivet fra 2009 ble det satt som mål at 20 prosent av primærenergiforbruket i EU skal komme fra fornybare kilder i 2020, noe som på det tidspunktet innebar en tredobling av utbyggingen av fornybar kraft. Fornybarsatsningen til EU er i dag godt underveis og det overordnede målet for EU vil nås om den positive trenden fortsetter.

2020-målet for fornybar energi er en del av en større fortelling med en tidshorisont langt forbi 2020.  EU har satt seg som mål å bli en lavutslippsøkonomi innen 2050 og ønsker å redusere Europas samlede klimagassutslipp med 80-95 prosent i denne perioden. 

 

EUs fornybarsatsning kan få stor betydning for kraftsystemet i Norge og våre naboland. Fornybarsatsningen kan bidra til at Norden får kraftoverskudd og lavere priser enn kontinentet.
 Sammen med økte kostnader for gasskraft er utbyggingen av fornybar kraft i ferd med å drive fram en betydelig strukturendring i den europeiske kraftsektoren, godt hjulpet av Tysklands beslutning om å fase ut sin kjernekraftproduksjon innen 2022 som følge av Fukushima ulykken i 2011. Balanseringskapasitet og lagringsproblematikk har som en følge av fornybarsatsningen kommet høyt opp på den politiske agendaen i Europa.

For å kompensere for fluktuerende fornybarproduksjon vil samarbeid og handel med kraft over landegrensene i Europa bli viktigere enn før. En konsekvens av EUs planer kan bli at Norden får vesentlig lavere gjennomsnittspriser enn Tyskland, Nederland og Storbritannia og at Norden får netto eksport av kraft i normalår.

 

 

 

Ønsker å øke andelen fornybar kraft


Dersom EU skal nå sitt mål om en fornybarandel på 20 prosent i 2020 og lykkes med å redusere sitt klimagassutslipp med 80-95 prosent i forhold til 1990 nivå innen 2050, er det anslått at andelen fornybar kraft i kraftmiksen vil måtte økes fra dagens nivå på 20 prosent til om lag 35 prosent i 2020. Kraftproduksjonen vil bli stadig større ettersom andelen kraft av det totale primærenergiforbruket vil måtte økes fra 13.7 prosent til 36-39 prosent i 2050 om lavutslippsmålet skal nås. Den dramatiske økningen av fornybar kraft vil kreve betydelige omstillinger i kraftproduksjon og mye ny overførings­kapasitet.

 

2020-målet for fornybar energi er fordelt på EUs medlemsland, med størst økning for landene som har høyest BNP per innbygger. Denne regelen gir høye krav til de nordiske landene og land som Tyskland og Nederland. Sverige har imidlertid fått litt lavere krav enn de generelle reglene tilsier, med henvisning til at landet ellers ville kommet over 50 prosent fornybar energi.

 

Fornybardirektivet er gjennomføringspliktig i Norge gjennom EØS-avtalen, og etter forhandlinger om hvilke krav som skulle være gjeldende ble Norge og EU i september 2011 enige om et mål om en fornybarandel på 67.5 prosent i Norge, mot 62 prosent i 2008 (Kilde SSB).

 

 

Mindre bruk av fossil kraft

De fleste land i Nord-Europa har et betydelig innslag av kullkraft og gasskraft. Ny fornybar kraft har lave driftskostnader og de volumene som leveres til kraftmarkedet vil langt på vei fortrenge tilsvarende volumer av gasskraft og kullkraft. Den langsiktige trenden er at gass- og kullkraft i økende grad sees på som ”batterienergi” som kan oppveie for perioder med lav fornybarproduksjon. Den direkte effekten av mer ny fornybar kraft er derfor at fossile kraftverk produserer mindre. Over tid vil også nyinvesteringer og reinvesteringer i fossil kraft bli begrenset. Mindre bruk av fossil kraft er et viktig mål med støtteordningene.


 

 

Norge og Sverige


I Norge og Sverige er situasjonen annerledes enn i de andre landene: Her står fleksibel fossil kraft for en svært liten andel av samlet kraftproduksjon. I Norge har vi gasskraftverk på Kårstø og Mongstad, mens vannkraft står for 97 prosent av kraftproduksjonen. Det svenske kraftmarkedet er dominert av kjernekraft og vannkraft. Kjernekraften har også lave driftskostnader, og selv om Sverige har diskutert utfasing av kjernekraft virker det i dag sannsynlig at kjernekraften vil bli videreført i mange år og at produksjonen per kraftverk vil øke. Norge og Sverige har derfor svært lite kraftproduksjon som stopper og eventuelt nedlegges hvis det innfases mer fornybar kraft. Økning i fornybar kraft i Norge og Sverige må derfor i all hovedsak gå til å dekke forbruksvekst på ulike områder og til økt netto eksport.

  

 

Hvordan erstatte fossil kraft i Norge?


Hvis en større andel av det norske energiforbruket skal dekkes med fornybar energi, er det et aktuelt tiltak å erstatte oppvarming basert på fossilt brensel med fornybar kraft eller biobrensel. Også i industrien er det en del muligheter til å erstatte fossil energi med fornybar energi. En annen interessant mulighet er å erstatte bensin og diesel til biler med fornybar energi. Det kan enten gjøres med fornybar elektrisitet til elbiler og plug-in hybrider eller med biodrivstoff i konvensjonelle forbrenningsmotorer. Slike omlegginger vil øke fornybarandelen i det totale norske energiforbruket.

 

Finland og Danmark

Også Finland har en del vannkraft og et betydelig innslag av kjernekraft, og her er et femte kjernekraftverk under bygging samtidig som et sjette kjernekraftverk diskuteres. Danmark har ambisiøse planer om mer fornybar energi, særlig vindkraft. En omfattende utbygging av fornybar energi i Norden samtidig som mer kjernekraft er underveis, kan gi et lavere prisnivå enn i det kontinentale Europa. Økt tilgang på fornybar kraft og kjernekraft kan begrense bruken av kullkraft i Danmark og Finland, og kan også gi krafteksport til kontinentet.

 


 

 

Vindkraft


For land som Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia er vindkraft et viktig virkemiddel for å nå målene om mer fornybar energi. En sterk utbygging av vindkraft vil øke disse landenes nytte av å utveksle kraft med det norske vannkraftsystemet. En slik kraftutveksling kan lette de andre landenes omstilling og samtidig gi økt verdiskaping for Norge.

 


 

 

Økende behov for samarbeid og samhandel


Kraftsystemet i Europa er i forandring og klimapolitikk er en viktig drivkraft. Andre viktige drivkrefter i våre naboland er bekymring for importavhengighet, forsyningssikkerhet, stigende priser på fossil energi og offentlig motstand mot kjernekraft og karbonfangst og -lagring. Alle disse faktorene vil bidra til en omforming av energi- og kraftsystemene med satsing på nye løsninger og et økende behov for samarbeid og samhandel.

 

 

 

Publisert - Sist oppdatert